Fredag 22. juli 
Jeg, Synne og Heidi hadde vært våken hele natt til fredag, vi lå i telte å bare snakket tull. I rundt 06.00 tiden gikk vi nedover til norsk folkehjelp for foten min hadde blitt mye verre. Jeg hadde blitt stykket av mygg, så foten min var ganske hoven og nesten umulig å gå på, og i løpet av natten hadde det skjedd en allergisk reaksjon så det vokste en stor blemme på foten min. En dame fra norsk folkehjelp la over bandasje så jeg kanskje fikk på meg skoen, men det gjorde jeg ikke.

Jeg og Synne hadde egentlig arbeidsdag på fredagen, vi jobbet i beredskap på utøya. Men siden foten min var hovnet opp, slapp jeg å jobbe, så jeg gikk ned til teltet mitt og prøvde å sove litt. Etter en liten stund kommer Synne kliss blaut inn i telte, hun fortalte at det regnet veldig mye og hvor mye hun hadde jobbet. Jeg syntes litt synd på Synne siden jeg egentlig skulle vært der å hjulpet henne.

Jeg og Synne dro opp i Cafe bygget å lagde oss middag, til middag var det kjøttkaker i brunsaus med potetmos og grønnsaker. Etter maten gikk vi ned til teltet igjen, kort tid etter kommer Christoffer Schiøll fra Sør- Trøndelagpå besøk, han legger seg sammen med oss, vi ligger og prater i en stund før vi bestemmer oss for å dra ut til kiosken en tur for å kjøpe oss noe godt.

Når vi kom ut av teltet kom det en gutt bort til oss og sa "Det blir møte i storsalen, det har vært en bombe på regjeringskvartalet" alle ble stille, sto og tenkte litt for oss selv. Det var jo bra at vi var trygge, at ingen av oss var i Oslo.  Jeg, Heidi, Synne og Christoffer gikk sammen opp til storsalen. Det var Tonje og Eskil Pedersen som ledet møte. På det møte sa de at det hadde vært en bombe på regjeringskvartalet, men de viste ikke om den var laget med vilje eller om det var en feil og var med uhell. De sa også at vi er trygge på utøya, dette er den tryggeste plassen vi kan være på nå. De fortalte at det var nesten ingen på jobb siden bomben gikk av rundt 15.30. Vi fikk også vite at Jens Stoltenberg var uskadd. Ingen viste hvor stort omfanget var. Folk gråt, de var redd for at deres venner og kollegaer var skadde, så vi fikk et råd om å ringe til de vi kjente som var i Oslo. Vi fikk også et råd om å ringe foreldrene våre å si at alt var bra med oss og at vi var trygge.

Jeg, Synne og Heidi gikk ut og satte oss ned på en benk utenfor Hovedhuset. Heidi og Synne ringte foreldrene sine, mens jeg ventet på å få låne telefonen til Synne siden jeg ikke hadde penger på korte. Moren til Synne fortalte at det så ut som en krigs sone i Oslo, vinduer mange kvartal unna var knust, og det datt papir ark ned ut av vinduene, det var en bombe, en planlagt bombe Når Synne var ferdig å snakke med moren sin lånte jeg telefonen, jeg ringte mamma flere ganger men fikk ikke svar, tilslutt ringte jeg pappa, han tok telefonen med engang. Jeg spurte om han hadde sett nyhetene og han sa at han satt å så på nå. Han fortalte meg litt hva de sa. Jeg sa at jeg hadde det bra og gledet meg til å komme hjem. Når jeg var ferdig å snakke med han sende jeg melding til mamma og sa at alt gikk bra med meg, vi er trygge osv.

Vi gikk inn til storsalen igjen for å se på nyheter fra Oslo, Mens det holdt på å lastet satt vi tre å snakket om at "tenk om det kommer noen hit for å skade oss", "tenk om det hadde en sammenheng mellom det som skjedde i oslo og at vi er på utøya". Men vi tenkte at det skjer ikke noe her, her er vi trygge. Jeg satt og tenkte for meg selv at det kommer til å skje noe her også. Noen sekunder senere hører vi skudd. Folk får panikk, vi begynner å løpe, alle sammen. 

Jeg, Synne og Heidi løper inn i lille salen som er rett over storsalen, men han skyter rett utenfor, vi må komme oss bort. Vi løp ut til storsalen igjen. En gutt ropte "bort fra vinduene, legg dere på gulvet" vi la oss ned, kravlet bortover gulvet og ut døren. Vi stoppet opp i gangen mellom storsalen og kjøkkenet sammen med masse folk. Vi var redde, folk gråt. Vi Sto der i ca 1 minutt, holdt sammen. Tankene braste igjennom hodet "hva skjer, hva gjør vi nå, dør vi?" vi måtte komme oss vekk, vi løp ut i kjøkkenet. Noen ropte "Løp ut!". folk gjorde som han sa, de løp ut, men jeg ville ikke, Tenk om det var flere? Synne sa vi må ut, men jeg sa "nei, ikke ut, vi kan ikke" og presset oss inn igjen, Heidi sprang ut, men vi var inne.

Men så hørte vi skudd inne eller veldig nært, vi måtte komme oss ut, vi løp ut sammen med mange andre, vi løp til en ute do, der møtte vi en jente. Hun var skutt, hun hadde blod i ansiktet og det rant nedover, da skjønte vi alvoret. Folk ropte det ligger fem stykker død på veien, løp! En gutt sa at dette var ikke sant, dette var tull, men en gutt foran meg hadde masse blod på ryggen og sa "hvem faen sitt blod er dette da, detter er ikke tull"

vi løp inn i skogen, over trær som lå på bakken, ned en bratt bakke. Det regnet, vi hadde ikke sko på og det var veldig bratt. Vi kom ned på en sti "kjærlighet stien" der møtte vi masse andre folk. En gutt kom bort til meg og sa "bli med meg tilbake, det er jo politiet som skyter, det er bare en øvelse", huske ikke hva jeg sa til han, men jeg løp videre. Vi møtte også på Andrine, hu hadde panikk som alle andre, vi prøvde å få henne med oss, men hun ville ikke. Vi måtte løpe videre. Vi kom ned til vannet, det var veldig gjørmete og folk datt, blant annet Synne, men hun fikk seg raskt på fotene igjen. Synne så fergen kjøre i vannet, hun sa til meg "yes, nå blir vi reddet, den båten skal vi på!" jeg ble veldig gla, dette skulle vi overleve.  Vi klatret videre på noen berg, en jente foran meg sa ? pass på, det er glatt på steinene?.

Fergen kom aldri.. jeg mistet motet.
Når vi kom fram til et gjemmested møtte vi kanskje 15- 20 andre ungdommer. De gråt og var redde. Folk prøvde å ringe politiet men vi kom ikke igjennom. Folk snakket i telefonen, men vi ba de om å være stille. "slå av lyden på mobilen, ta av fargerike klær" noen gjorde som vi sa, ikke alle.. 

Vi satt der i en liten stund, holdt sammen, prøvde å roe ned folk. Det kom en jente bort til Synne, hun lurte på om hu kunne ringe til Faren sin, selvfølgelig fikk hun lov til det. Hun snakket om skytingen på utøya, men han skjønte ikke det hun sa. Hu måtte legge på, hun lånte en melding der hun skrev "ring politiet! Elsker dere". Vi fikk øye på et helekopter, enda en gang sa Synne at vi er blitt reddet, men helikopteret kjørte bare rundt øya, det var ikke her for å redde oss.

Skuddene kom nærmere, nå dør vi.  Vi så en ro båt kanskje 200 meter unna oss, var de her for å redde oss "Hvem er det på den båten, er det noen som skal skade oss"Spørsmålene braste gjennom hode. Men svare kom fort, dette var en gjeng med auf`ere han mannen i politiuniform skøyt mot båten, han var ikke langt unna oss. En mann kom løpende i skogen, vi viste hvem det var, en auf`er kledd i grønt for og ikke være synlig. Han forklarte oss hvor han mannen som skøyt var og at han ikke var langt unna. Han løp bort igjen. Etter noen få minutter ropte noen. Han kommer! Vi hoppet i vannet i panikk, jeg hadde på meg en stor hettegenser og en stor joggebukse, jeg ble trukket under vann, jeg kom meg fort opp igjen, da så jeg at Synne sto igjen på berget, aldri i livet om jeg skulle dra fra henne.

 Jeg gikk opp igjen, snakket med hun om å svømme over. Jeg tok av meg de store klærne å det samme gjorde hun. Så svømte vi i lag. Under veis "lærte" hun meg en bedre måte å svømme på så det gikk fortere å svømme. Vi Stoppet opp, tok av oss sokker og singletter. Vi så oss aldri tilbake, tenk om han var der. Vi byttet også mellom å svømme på rygg og mage for og ikke bli så klar. Vi snakket sammen mens vi svømte, hu sa til meg  "vi overlever, vi har englevakt" vi følte oss veldig trygge nå. Vi så folk på den andre siden, de gikk i båtene sine, endelig nå kommer det folk og redder oss. Jeg fikk vinket en båt til oss, han kasten redningsvester til oss, vi fikk 2 stykker. Så kjørte han. Det var en gutt og en jente som svømte litt lengre bak oss, vi fant ut at de kunne få den andre redningsvesten så jeg og Synne kunne dele den andre. Kort tid etter fikk jeg vinket en annen båt mot oss, vi klatret opp bade stigen på båten. Vi ba han om å kjøre oss inn mot land. Fra båten kunne vi se gjerningsmannen stå på gjemme stede vårt. Vi hadde sykt flaks og hadde svømt i rett tid. Når vi kom på bryggen sto det folk der for å hjelpe oss, vi begynte å gråte, vi gråt og gråt. Det bare fosset ned. Noen lånte bort jakker til meg og Synne. Alle ville hjelpe!

Vi ble fulgt opp til Utvika camping, der får vi mat, drikke, ullpledd og noen lånte til og med bort sine egne sokker til ungdommen. Jeg og Synne får låne en telefon fra en dame som jobbet i kiosken. Synne ringer hjem og gråter mens hun fortalte om det som hadde skjedd, det var forferdelig å høre på. Etter en stund var det min tur til å ringe hjem. Jeg gråter og forteller mamma de som hadde skjedd, hva jeg hadde sett og hørt. Jeg huske ikke så mye fra samtalen men husker jeg sa at jeg ikke hadde noe mobil lenger siden vi hadde kastet dem fra oss før vi svømte.

Det kommer en bil med frivillige som kjører meg, Synne og en annen jente til en Esso stasjon litt lengre bort. Der ble vi bedd om å skrive ned navn og fødsels nummer. Jeg husker jeg syntes dette var ekkelt, jeg satt og skrev på et ark at jeg hadde overlevd.  

De kommer en mann og sier at vi skal bli kjørt til Sundvollen hotell, jeg, Synne og noen andre setter oss i en bil og er en av de første som kommer til hotellet. Der måtte vi også skrive ned navn og fødsels nummer. Vi fikk varme dyner fra de som jobbet der. Det kom flere og flere folk med tiden. Etter mage timer fikk vi klær fra Kapphal og gratis mat fra hotellet. Vi spiste mat selv om matlysten ikke var så stor. Vi fikk også låne telefoner fra hotellet så vi kunne ringe hjem. Mamma og Trym var på vei i bil Fra Levanger til oslo. farmor og Onkel kom fra Tønsberg for å hent meg, så jeg kunne sove der i stede for på hotellet. Synne viste ikke helt om hu ville bli med, for hun ville se om det kom flere kjente og for å høre mere informasjon. Men bestemte seg med tiden at hun ville være med allikevel. Vi ventet en liten stund så kom de å hentet oss. På den tiden hadde Heidi også kommet til hotellet, det var sykt godt å se hun igjen, vi trodde ikke hun hadde klart seg!

Så tok vi forvell med Heidi og ble kjørt til Tønsberg, vi gikk for å sove med en gang. Dagen etter hadde mamma og trym kommet, var utrolig godt å se dem igjen! Vi ble en stund før vi kjørte hjem til Levanger.

Jeg er sykt takknemmelig for all hjelpen vi fikk, Tusen takk!






  8 kommentarer på "Utøya Historie"

AndreasRoguljPedersen
Gåsehud og tårer i øynene! Føler med deg og alle andre! :( Stakar og så ekkelt, en uforglemmelig dag det der :( Skulle ønske ting skjedde annerledes og at ingen ble skadd og at politiet det virkelige, kunne planlagt annerledes og vært raskere! Uff mine tanker går til deg og vennene dine og alle andre som overlevde og som nå er borte1 :(<3 Gåsehud av hele historien du fortalte... Skulle ønske det aldri skjedde, men du er Sterk og Modig! Dere holdt ut og er i live, det bør dere være takknemlig for, selv mange ikke klarte å overleve. Men fortsatt jeg tenker på dere og tankene mine går til dere!<3<3<3 så trist at alt dette skjedde :(:(:(

-Flink du er til å skrive og takk for at du deler historien din med oss :)<3 (Det er en bra terapi å skrive det ned og få det ut!)
Fritidsemilie
eg begynte og grine :S
20.06.2012, 12:58 URL: http://fritidsemilie.blogg.no
K R I S T I N
utrolig sterkt å lese. får gåsehud nedover ryggen..
20.06.2012, 13:13 URL: http://paulius.blogg.no
TONE JULSRUD
Sitter med tårer i øyekroken og frysninger over hele meg.. herregud så forferdelig å lese! Har ikke ord for hva som skjedde på Utøya, er jo helt sykt.

Må være helt forferdelig å oppleve, og leve med minnet resten av livet. Stor respekt til alle som var der!

Har lyst til å si så mye støttende til deg, men får ikke satt ord på det. Du er strek, stå på videre <3
20.06.2012, 15:47 URL: http://tonejulsrud.blogg.no
Therese V. Eikeland
Å herlighet! Er så utrolig glad for at det gikk bra med dere!!! Leste en annen blogg hvor det var en jente som blogget. Hun hadde blitt skjøte to ganger, en i magen hvor kulen hadde gått rett igjennom og ut ryggen, og en i armen. Men det går fint med henne nå, ganske mange arr etter operasjon, men går fint nå. Igjen, er så glad for at det gikk fint med dere!!
21.06.2012, 00:15 URL: http://thereseeikeland.blogg.no/
Siv Kristin Brattgjerd
Therese Eikeland: Tusen takk! blir så glad når folk bryr seg, det betyr så mye! Er så glad for at de skadde forsettet å kjempe og kom bort fra det med livet i behold, så bra at det går fint med hun nå! :-)
21.06.2012, 00:28 URL: http://istillbelieve.blogg.no/
findmeseekme
Nå presser tårene på. Jeg forstår ikke hvordan en person kan vise så mye hat, selv mot hans hjemland, det er bare helt for jævlig !!!

Håper alt er bra med deg og dine nå, og jeg håper at den jævlen får som fortjent.
22.06.2012, 18:03 URL: http://findmeseekme.blogg.no/
Lisa Marie
Så utrolig sterkt å lese!
17.07.2012, 19:05 URL: http://lisamariehh.blogg.no


Legg igjen en kommentar:

Navn:
Husk meg?
E-post:

Bloggadresse:

Kommentar:


Dette designet er laget av http://katrineaastorp.blogg.no

Siv kristin 17 år fra Levanger. Laget bloggen som terapi etter 22 juli. Jeg var selv på utøya å trengte en plass jeg kunne dele tanker og følelser tiden etter 22 juli. Jeg blogger også om helt normale ting, altså hverdagen min.

Legg meg til som venn


ARKIV

· Oktober 2012 · September 2012 · August 2012 · Juli 2012 · Juni 2012 · Mai 2012


KATEGORIER

· Blogg

LINKER

· blogg.no · Få din egen blogg!

DESIGN


Designet er laget av Katrine.

hits